Det har i det siste vært publisert en del hyggelig lesning om roing. Først og fremst om kystlagets framtidige opplegg med å lære folk å ro. Men også en del artige artikler i Forbundet Kystens medlemsblad Kysten, med debatt om roing i våre ulike landsdeler.
Av Ivar Otto Myhre (tekst/foto)
Illustrasjoner: natursekken.no
Artikkelen ble først publisert i KYSTVAKT 2-2019
Roing i Norge
Roing er den sporten som har vært mest utbredt i Norge og for cirka 100 år siden hadde enhver gård ved sjø eller vann i vårt land en robåt og alle måtte lære seg kunsten å ro. Selv om motoren var kommet var dette for dyrt for de fleste. Selv til fiske og fangst var det lenge robåten som var enerådende. Men plutselig er nesten alle robåter borte og resten forsvinner på St.Hans bålet i foruroligende fart, eller de har fått montert påhengsmotor bak. I dag er det nesten ingen barn som kan ro, noe som for de fleste i sin tid var som å kunne sykle. Men tross alt er utvklingen i Norge ikke gått så langt som i vårt naboland Sverige og Danmark.
Der er det ingen som ror lenger og kommer du med en robåt, blir de stående lenge å se på deg som om du skulle være et monster fra fortiden.
Norge har hatt et enormt mangfold av robåter, men det er en svenske som har skrevet boken Norske robåter. Interessen for robåten har dessverre vært laber i Norge med unntak av Arne Emil Christensen, som har sørget for at vi på Norsk Sjøfartmuseum på Bygdøy har en flott samling av forskjellige robåter.
Det er nok ikke bare nordlendinger og vestlendiger som har rodd. I dagboka til vår store helt Sven Foyn forteller han om en gang han var på vei hjem fra Finnmark og rutebåten ikke gikk lenger enn til Mandal. Da skriver han i dagboka.
«Så kjøpte jeg en robåt, og rodde hjem til Tønsberg.»
Å ro
Det ser veldig lett ut å ro. Men det er det ikke. Husk at hver gang du er ute og ror må du ro med forskjellig teknikk. Sjøen eller vinden er nemlig ikke den samme hver gang du er ute. I motvind må du ta hardt i med kjappe tak for å holde siget i båten og bølgene krever ulike teknikker med hvordan du setter årene ned i vannet. I medvind er det vanskelig å holde kursen fordi vinden tar tak i stevnene som fremstår som seil og tvinger båten i en for deg ofte feil retning.
Det er også forskjell på å ro en lett færing med runde årer og en færing uten runde årer (Oselver). Det er bare med runde årer du kan vri årebladet slik at disse nærmest stryker horisontalt langs vannet og kan settes i på en effektiv måte. I motvind et dette svært effektivt og reduserer luftmotstanden betydelig. Men det er også viktig å sette åra i sjøen ved nærmest å vri årebladet tilbake fra horisontal stilling og ned i sjøen. Særlig i høy sjø viser det seg å være gunstig.
Mine årer er kopier av de som ble funnet i Gokstadskipet med spisse ender. Vanlige årer ellers i landet er som regel avkuttet i endene. Særlig når det er sjø, og det er det jo nesten alltid, synes jeg dette kombinert med å vri årene gir en veldig lett og fin isetting av åren i sjøen, mens de avkuttede årene har lett for gi sprut og plask. Årene i Gokstadskipet er nok tilkommet gjennom prøving og feiling i mange generasjoner og neppe tilfeldig utformet.
Det er klart at det å ro sammen med mange i en stor og tung fembøring er forskjellig og krever en annen teknikk og rytme. For mange år siden, på et av styremøtene i Kysten på Bergenskanten, rodde jeg sammen med Jon Godal. Jon mente at du ved hvert tak skulle ta en liten hvil når åra var horisontal og før tilbakeføringen startet. Han mente det var nødvendig med denne lille pausen for ikke å slite ut roerne på lange strekk, som for eksempel roing ut til fiskefeltet. Dette var nok også effektivt for å holde takten, da man kunne justere seg inn i denne lille pausen.
En vanlig feil når du ror er å dyppe årene altfor dypt i sjøen. Det er tungt fordi du må bruke krefter til å trekke årene opp til overflaten igjen, og dessuten bremser du farten i båten. De som har rodd Gaia kan understreke på dette, der er det også mange som ikke får åra opp i det hele tatt og blir bremsende i la
ng tid før man endelig – gjerne ved hjelp av andre – får åra opp igjen. Det ideelle er å bare vispe årene langs sjøen, slik at du slipper å foreta en tilleggsbevegelse for å få åra opp av sjøen i en vertikal bevegelse.
Ved roing over distanse er det viktig å bruke bein og overkroppen aktivt for å spare armene i en jevn rytmisk bevegelse. Det tar litt tid å få rompa, ryggen og nevene til å tåle belastningene, men det kommer ganske fort. Sitt gjerne på en pute eller lignende så rompa får minst mulig belastning.
På tross av visse generelle prinsipper er det stor forskjell på hvordan folk ror selv om de ror like fort og effektivt. En gang jeg rodde inn til min yndlingsovernattingsplass på landsiden av Marstrand i Sverge kom det en kar løpende, og før jeg fikk landet ropte han:
Du er nordmann, det ser jeg på den måten du ror på. Det er bare nordmenn som ror på den måten.
Han påpekte særlig at jeg vred årene og den måten jeg beveget overkroppen på. Det var det ingen i Sverige som gjorde. Han var forøvrig en nordmann som hadde bosatt seg på Marstrand.
Gleden ved å ro
Det å ro gir deg mange gleder og fordeler. Du kommer ut på sjøen og den gleden det gir. I tillegg gir roing ingen støy og du kan nyte freden inntil det kommer en vannscooter. Roing gir også mosjon både for kondisjonen og direkte på armer og rygg. Eksperter har sagt at lavintensitetstrening gir den mest effektive treningen. En annen fordel er at du ikke trenger bensin eller andre remedier som koster penger. Du bør heller ikke bekymre deg for motorstopp eller at vinden forsvinner. Faren for å forlise er heller ikke stor. Grunnstøting i rofart er som regel helt ufarlig. En robåt kommer også inn over alt, og du er ikke avhengig av havn og fortøyningsplass. I våre dager er også det å ikke forurense miljøet med avgasser å forakte.
Det å ro langs en kyst, et vann eller kanal, gir også en naturopplevelse av de sjeldne. Du kommer nær dyr, fugler, blomster og skog, til og med luktene av blomster og angen av skogen får du med deg.
Roing er koordinasjon mellom venstre og høyre hjernehalvdel og du stimulerer hjernen. På sykehus benyttes derfor roing som trening for slagpasiener. Jeg har løst mange problemer under roing og påvirking av det naturlige dopamintilskuddet til hjernen.
God tur !
