En rotur fra Sandefjord til Dalen via Telemarkskanalen

Ivar Ottos rotur i gikk endelig på den eneste større kanalen vi har i Norge – Telemarkskanalen. Han var så heldig å få selskap med noen større vikingskip på deler av turen.

Artikkelen er tidligere publisert i KYSTVAKT

TELEMARK

Etter å ha rodd på alle de fine kanalene vi har i Sverige, var det på tide for Ivar Otto å ta en tur på vår egen Telemarkskanalen. Denne kanalen har mye av den samme historikken og bakgrunnen som de svenske. Hele kanalen ble tatt i bruk i 1892, noe senere enn de svenske forbildene, men formålet var det samme, nemlig å knytte industri og folk i innlandet til kysten, her Skien/Porsgrunn. Det var ikke så mange andre måter å komme til «byen» den gang, og oppover hele kanalen har man tatt vare på de mange bryggene som var stoppesteder den gang. Noen av de benyttes av de to flotte gamle båtene som idag trafikkerer strekningen Skien – Dalen, «Henrik Ibsen» og «Victoria».   

Det vassdraget som er grunnlaget for alt vannet som kommer ut i Skien,  går helt opp til Dalen og sjøen Bandak på den ene siden og Møsvatn på den andre, men her kan du bare komme til Notodden med båt. Alt dette vannet renner ned i mektige Norsjø og derfra ned til Skien hvor det i sin tid var en mektig og bred foss, en foss som dannet næringsgrunnlaget for Skien som by. Etterhvert ble hele fossen utnyttet av en rekke fabrikker og kraftanlegg og fossen er ikke synlig i dag. Men midt i det som i sin tid var fossen, er det bygget en sluse som bringer deg det første stykket opp kanalen.

SANDEFJORD – SKIEN

Turen startet en fin sommerdag i juli fra slippen tidlig på morgen, og noen timer senere var det ankomst i Stavern hvor fire vikingskip med Gaia i spissen alt var på plass. Disse skulle delta i en vikingskipspresentasjon oppover kanalen og hadde sin første samling alt i Sandefjord, før felles avgang mot Skien og kanalen. Etter hvil og litt mat i trivelige Stavern, gikk turen videre innafor Rakke der en robåt fint kan ferdes, rundt Mølen og innover mot Brevik. Men nå var været ufyselig, med regn og blåst og det tok lang tid å nå inn mot Brevik. Her ble det overnatting i båten på anlegget  til Hansen & Arntzen hvor det var le for båttrafikken på utsiden. 

Etter en bedre frokost gikk turen inn under Brevik-broene hvor Gokstadhøvdingen møtte strømmen og alt vannet fra Telemark som faller ut i havet her. Det kjennes tungt når du ror og hele veien opp mot Herøya og Porsgrunn var dette merkbart. Det hadde også fraktebåtene til og fra de store industrianleggene i Frierfjorden tatt konsekvensen av ved at de gikk med slepebåt hele veien ned mot Brevik og et stykke ut i fjorden. 

I Porsgrunn var de 4 vikingskipene på plass ved sjøfartsmuseet og gikk etterhvert for motor opp den strie Skiens-elva. Her var det selvfølgelig tungt å ro mot alt vannet fra Telemark, men heldigvis var det en sterk medvind som lettet noe av fremdriften. Alle skipene var samlet på havna i Skien med vikingarrangementer for mange nysgjerrige tilskuere, mens de gjorde seg klar til overnatting og slusing dagen etter. 

KANALTUREN

Den første slusen gikk greit og turen opp mot slusene i Løveid kunne starte. Her var det også hundrevis av tilskuere til vikingskipene som tok hvert sitt kammer i slusen. Jeg var så heldig å bli med Gaia og slusingen gikk helt greit. Nå var vi oppe i mektige Norsjø og vikingskipene forsvant for god bør og seil, unntatt Gaia som måtte ta ned masta på grunn av noen faste bruer som var for lave. Det er ikke alltid en fordel å være størst. Skipene skulle til arrangementer i Norsjø, mens jeg rodde den lange veien inn til Ulefoss. Her var slusa stengt for kvelden og nattkvarter ble tatt på en brygge like utenfor slusa, men dette var innenfor området til jernverket og for å få kjøpt mat i Ulefoss var løsningen å krype ut under porten. Været var nå bra og det gikk fint å overnatte under åpen himmel på en gammel brygge. Neste dag var det mye slusing, først Ulefoss, Eidsfoss og Vrangfoss før det bar innover Lundevannet til slusa i Lunde. 

I Lunde var det lagt opp til at båtfolket kunne kose seg med flott tilrettelagt båthavn, lekeområder og fin restaurant med god fiskesuppe ! Her var det også et amfi med scene med tak som var fristende å legge seg innunder dersom det ble regn. Det ble det og overnattingen skjedde på scenen. 

Neste dag var det slusing i Lunde, Kjeldal og Hogga og lang rotur over Flåvann forbi Flåbygd med utsikt til Lifjell og helt fram til Spjutsodd. Men selv om det nå ikke var flere sluser med mye strømmende vann, var det tung motstrøm hele veien, for eksempel i  Fjågesund og innover Kvitseidvannet. Nå var det utrygt med været og teltet måtte slås opp for en bedre overnatting. 

Neste dag var regnfull, men heldigvis medvind over det lange Bandak-vannet og innover mot turens mål, Dalen. Utpå kvelden kom det en «kattevåt» roer inn til Dalen og gikk nølende opp til det gamle og erværdige hotellet og spurte etter et rom. Resepsjonisten så litt rart på meg og sa følgende: «Vi har et enkeltrom, men jeg plikter å si i fra at der spøker det ! Natten gikk fint uten spøkelser av noen slag. Dagen etter kom Per Angell-Hansen med bil og båthenger. 

EIDSBORG

Et av målene med turen på Telemarkskanalen var å se brynesteinsbruddene i Eidsborg, like øst for Dalen. Dette er norges første eksportartikkel og er funnet i utgravninger over hele Europa i graver helt fra 800-tallet. Slike ble også funnet i lasten til Klåstadskipet da dette ble gravet ut. Brynesteinene ble fraktet først ned til Dalen ( 9 km) og derfra rodd den lange veien ned til Skien med bæring der jeg hadde benyttet meg av slusene. Det må ha vært et slit. Et privilegiebrev fra 1300-tallet viser at Skien by fikk eneretten på å eksportere disse steinene. Etterhvert ble det etablert en fabrikk i Porsgrunn som bearbeidet råsteinene fra Eidsborg, men så kom det støpte brynesteiner etter 2. verdenskrig og fabrikken ble lagt ned i 1952.     

Det er ikke første gangen noen fra Gokstad kystlag har tatt denne turen. En av de første fellesturene i kystlaget gikk denne turen til Dalen og Eidsborg i regi av Kristian Fossum og hans kone Magnhild som er fra området. Dette bør gjentas for en ny generasjon medlemmer.    

Av Ivar Otto Myhre